Benedikte

Opprinnelse

Benedikte er en feminin form av Benedikt, fra latin Benedicta, hunkjønnsformen av Benedictus ('velsignet', av bene 'vel' og dicere 'å si, tale'). Navnet er belagt i middelalderen og bæres av flere kvinnelige helgener. Til Norge kom det særlig gjennom dansk-norsk navnetradisjon og forekommer i en rekke skrivemåter som Benedicte, Benedicthe og Bendikte. Benedikte hører til den store familien av former rundt Benedictus, sammen med kortformene Bente og Benthe og mannsnavnene Benedikt, Bendik og Bent.

Betydning

'Den velsignede' — feminin form av Benedikt, av latin Benedicta, til bene ('vel') og dicere ('å si, tale').

Kulturelle referanser

Sangeren og skuespilleren Benedikte Shetelig Kruse (f. 1979 i Oslo) er utdannet ved Norges musikkhøgskole og har en variert karriere fra teater, konsert og fjernsyn. Et tidlig norsk forbilde er skuespilleren og konsertsangeren Benedicte Hundevadt (1829–1883), som var knyttet til flere av de første norske teaterinstitusjonene på 1800-tallet. Navnets klassiske opphav er den hellige Benedicta, og det har en kirkelig-aristokratisk klang som har gjort det til et tradisjonelt borgerlig kvinnenavn. Skrivemåten Benedicte har siden 1900 vært brukt nesten dobbelt så mye som Benedikte. I den norske almanakken har Benedikte navnedag 8. oktober, sammen med Bente.

Popularitet

Benedikte hadde en topp rundt år 2000, i tråd med mønsteret for flerstavelsesnavn som ender på -e, men har vært på vei nedover de siste årene. På 1800-tallet var navnet klart mest brukt i Vest-Agder. Det forblir en gjenkjennelig klassiker som bæres bredt på tvers av generasjoner, ofte med kortformen Bente som tiltalenavn.

Beslektede navn

• Benedicta
• Benthe
• Bente