Ingemar

Opprinnelse

Ingemar er en utvidet form av Ingmar, fra norrønt Ingimarr, sammensatt av forleddet Ing (av gudenavnet Ingvi eller Yngve, som kan føres tilbake til det fellesgermanske *Ingwaz, navnet på en germansk gud) og annetleddet -marr ('berømt, kjent'). Den karakteristiske formen med innskutt -e- står ved siden av den eldre, mer norrøne Ingmar, og navnet hører til den store Ing-familien sammen med Inge, Ingar, Ingvar og Ingvald. Navnedagen er 22. desember, delt med Ingar.

Betydning

'Den Ing-berømte' eller 'berømt av Ing-slekten' — av norrønt Ing (gudenavnet Ingvi/Yngve) og -marr ('berømt'). Forleddet viser til en gammel germansk guddom, mens annetleddet betyr 'kjent, navngjeten'.

Kulturelle referanser

Forleddet Ing knytter navnet til Ingvi-Frøy, en av de mest sentrale gudene i norrøn tro — fruktbarhets- og vekstguden som Ynglingeætten regnet sin avstamning tilbake til. Det særegne ved Ingemar i norsk sammenheng er at det framfor alt har vært et annetnavn: av de om lag 210 mennene som i perioden 1900–2017 hadde Ingemar som eneste eller første fornavn, bar 72 prosent det som ledd to i et dobbeltnavn, slik som Tor Ingemar. Blant norske bærere står senterpartipolitikeren Olai Ingemar Eikeland (1915–2003) fra Vennesla, stortingsrepresentant for Vest-Agder fra 1961 og til daglig gårdbruker, som nettopp bar Ingemar som mellomnavn. Navnet står nær sideformen Ingmar, som regnes som den mer opphavlige norrøne formen, og deler navnedag 22. desember med Ingar.

Popularitet

Ingemar var i jevn bruk gjennom 1900-tallet, men har hele tiden vært mindre vanlig enn både grunnformen Ingmar og de øvrige Ing-navnene, og er svært sjelden blant nyfødte i dag. Det mest karakteristiske ved navnet i norsk sammenheng er nettopp at det oftest opptrer som ledd to i et dobbeltnavn snarere enn som tiltalenavn. Det bæres i dag først og fremst av eldre menn og har en kraftfull, klassisk klang som knytter det til den gamle Ing-navneskatten.

Beslektede navn

• Ingmar
• Ingvar
• Ingo