Knut

Opprinnelse

Knut er et norrønt mannsnavn fra Knútr, av norrønt knútr ('knute'). Navnet er belagt i sagaene og på runeinnskrifter og hører til den klassiske norrøne navneskatten; opphavlig var Knútr kanskje et tilnavn til en kraftig, satt person. Det var særlig utbredt i de nordiske kongeslektene gjennom middelalderen og har holdt seg i sammenhengende bruk helt fram til i dag.

Betydning

'Knute' — av norrønt knútr.

Kulturelle referanser

En lang rekke nordiske middelalderkonger bar navnet; mektigst var Knut den store (ca. 995–1035), som hersket over Danmark, England og Norge og bygde et nordsjøvelde som falt fra hverandre etter hans død i 1035. Forfatteren Knut Hamsun (1859–1952) fikk Nobelprisen i litteratur i 1920 for romanen Markens grøde (1917) og regnes som en fornyer av den moderne romankunsten, til tross for det omstridte ettermælet etter hans tilslutning til nazismen under okkupasjonen. Polfareren og motstandsmannen Knut Haugland (1917–2009) var radiotelegrafist under tungtvannssabotasjen på Vemork og siden den siste gjenlevende mannskapet fra Thor Heyerdahls Kon-Tiki-ekspedisjon i 1947. Navnedagen 7. januar heter Sankt Knut etter hertug Knud Lavard; den velkjente folketradisjonen om at «Knut jager jula ut» er derimot knyttet til tjuendedag jul den 13. januar, dit Knutsdagen ble flyttet på Østlandet omkring år 1700.

Popularitet

Knut har vært et av de mest tidløse og klassiske mannsnavnene i Norge gjennom hele 1900-tallet, jevnt brukt fra slekt til slekt. I de siste tiårene har det blitt sjeldnere blant nyfødte, men det beholder en sterk posisjon som et urnorsk tradisjonsnavn med dype historiske røtter.

Beslektede navn

• Knud
• Knute
• Cnut