Leonora

Opprinnelse

Leonora er en kortere form av Eleonora, som igjen går tilbake på gammelfransk Aliénor, navnet til blant andre dronning Eleonora av Akvitania på 1100-tallet. Etymologien er omdiskutert; en utbredt forklaring knytter navnet til et provençalsk ord med tydingen 'den fremmede', mens det i folkelig omtydning ofte er blitt forbundet med latin leo ('løve') eller med 'lys'. Den italiensk-spanske formen Leonora hører til samme vidt forgreinede familie som Eleonora, Eleonore og den franske Léonore.

Betydning

Usikker opprinnelse, oftest forklart som 'den fremmede' av et provençalsk ord, i folkelig omtydning også knyttet til 'lys' eller til løve; en kortform av Eleonora.

Kulturelle referanser

Navnet har en sterk stilling i operaen: Beethovens eneste opera, «Fidelio» (1805), het opprinnelig «Leonore» etter heltinnen, som forkler seg som mannlig fangevokter under navnet Fidelio for å redde sin fengslede ektemann Florestan. Også flere av Giuseppe Verdis operaer, blant dem «Il trovatore» og «La forza del destino», har en Leonora i hovedrollen. I dansk-norsk scenetradisjon er Leonora dessuten det faste navnet på den unge heltinnen i Ludvig Holbergs komedier, slik Leander er det for den unge elskeren. Internasjonalt er den britisk-meksikanske surrealisten Leonora Carrington (1917–2011), maler og forfatter, navnets fremste kunstnerskikkelse. I Norge ble Leonora på 1800-tallet oftest båret som mellomnavn, særlig i Bergen og Nordland. Leonora har navnedag 6. november.

Popularitet

Leonora var mest utbredt i Norge på 1800-tallet, da det som oftest ble brukt som mellomnavn snarere enn fornavn. Navnet har fått en ny, mild oppgang på 2000- og 2010-tallet sammen med moten for eldre, klangfulle jentenavn med en formell, romantisk klang. Den dramatiske, melodiøse formen oppfattes i dag som et tradisjonsrikt, men friskt valg.

Beslektede navn

• Eleonora
• Leonor
• Leonore