1. pinsedag

Opprinnelse og navn

Ordet pinse kommer fra gresk pentekoste — 'den femtiende' — og betegner dagen femti dager etter påskedag. Den jødiske bakgrunnen er Shavuot, ukenes fest, da Israels folk ifølge tradisjonen mottok loven ved Sinai. Den kristne pinsefesten markerer Den hellige ånds komme over apostlene som beskrevet i Apostlenes gjerninger 2: vinden og ildtungene som åpner kirkens misjon, og talegaven som lar Peter forkynne for et internasjonalt publikum samlet i Jerusalem. Dagen omtales derfor som 'kirkens fødselsdag'.

Historie

Pinsen var i tidlig kristen tid like sentral som påsken, og 1. pinsedag er omtalt i norske kirkelige kilder fra 1000-tallet. I Den norske kirkes liturgi er pinsen den tredje av kirkens tre høytider — etter jul og påske — og dagens evangelium er gjerne Jesu avskjedstale i Johannesevangeliet 14. 1. pinsedag er lovfestet helligdag etter Lov om helligdager og helligdagsfred §2 (1995). Historisk var pinsen en typisk konfirmasjonsdag i norsk landsbygdskirke gjennom 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet, før konfirmasjonen ble forskjøvet til mai- og junisøndager.

Tradisjoner og feiring

1. pinsedag innledes med høymesse i sognekirken, ofte med årets konfirmantkull til stede, og kirken pyntes med rød liturgisk farge — fargen for Den hellige ånd. Mange familier åpner hytta samme uke: pinseturer til Lillehammer, Setesdal eller Lofoten markerer ofte sommerhalvårets begynnelse, ettersom maivær typisk er stabilt nok for friluftsliv. Det er en stille familiedag uten store offentlige arrangementer, og butikkene holder stengt etter helligdagsregelverket. Pinsekonserter med Bach-kantater hører til faste innslag i Nidarosdomen og Oslo domkirke.

Når faller dagen

1. pinsedag faller 50 dager (sju uker pluss én dag) etter 1. påskedag. Det betyr at dagen kan komme tidligst 10. mai og senest 13. juni. Datoen følger den vestlige påskeregelen og varierer dermed parallelt med påskens dato.

Relaterte dager

• 2. pinsedag
• Kristi himmelfartsdag
• 1. påskedag