Aina

Opprinnelse

Aina føres av Store norske leksikon opp som et kvinnenavn som trolig er dannet til det finske Aino, kjent fra nasjonaleposet Kalevala, der det betyr 'den eneste'. Andre tolkninger knytter formen til en nordisk kortform av Anna eller til et norrønt Eyvina ('alltid lykkelig'), men det finske opphavet regnes som mest sannsynlig. I Norge ble navnet tatt i bruk mot slutten av 1800-tallet — den første registrerte bæreren var en innvandret kvinne født i 1873 — og det fikk størst utbredelse i mellomkrigstiden og de første tiårene etter krigen.

Betydning

'Den eneste' i den finske tolkningen, eller 'alltid lykkelig' om man legger det norrøne opphavet til grunn. Betydningen er omdiskutert, og flere tolkninger forekommer side om side.

Kulturelle referanser

Blant norske bærere er historikeren og forfatteren Aina Basso (f. 1979 på Giske), som skriver historiske romaner med unge kvinner i hovedrollen, lagt til 1600-, 1700- og 1800-tallet, og som mottok Alfred Andersson-Ryssts pris i 2014. Navnet bæres også som mellomnavn av kjente kvinner, blant andre politikeren Une Aina Bastholm (f. 1986), tidligere leder i Miljøpartiet De Grønne — her likevel som annet navn, ikke som tiltalsnavn. Navnedagen 27. juni deler Aina med kortformene Ina og Ine, som hører til samme klangfamilie av korte, vokalrike kvinnenavn.

Popularitet

Aina var et kjært jentenavn gjennom etterkrigstiden og hadde sin storhetstid i 1950- og 1960-årene, da den blide, lettuttalte formen passet godt inn i tidens smak for korte navn. Blant nyfødte er det i dag sjeldent og oppleves som et navn knyttet til mødre- og bestemorgenerasjonen. Sammen med Aino, Ina og Anna inngår det i en bred navnefamilie.

Beslektede navn

• Aino
• Anna
• Anne
• Ina