Barbara

Opprinnelse

Barbara kommer fra gresk bárbaros ('fremmed, utlending'), opprinnelig brukt om folk som ikke snakket gresk og hvis tale lød som «bar-bar»; den latinske formen barbara er hunkjønnsformen av barbarus. Navnet ble båret av den hellige Barbara, en kristen jomfrumartyr som etter legenden led døden i senantikken, og spredte seg gjennom hennes helgenkult til hele det kristne Europa. Til Norden kom navnet i middelalderen, og den nordiske kortformen Barbro utviklet seg ved siden av den latinske grunnformen.

Betydning

'Den fremmede' eller 'utlendingen' — av gresk bárbaros, opprinnelig om en som ikke snakket gresk.

Kulturelle referanser

Den hellige Barbara er en av de mest ærede kvinnelige helgenene i middelalderen og regnes som en av de fjorten nødhjelperne. Etter legenden ble hun stengt inne i et tårn av sin hedenske far og til slutt halshugget av ham fordi hun var blitt kristen; i folkefromheten ble hun særlig påkalt mot plutselig død, særlig lynnedslag, og betraktes som vernehelgen for artilleriet og for gruvearbeidere. I Norge ble festdagen hennes, barbromesse 4. desember, markert på nær alle primstaver, oftest med et kors eller et tre — et tegn som ble brukt om jomfruer. Et folkelig værvarsel fra Seljord sa at sola forsvant på barbromesse og først kom igjen på Lucia-natten. Den norske barneboks- og romanforfatteren Barbra Ring (1870–1955) bar en nær sideform av navnet.

Popularitet

Barbara har aldri vært blant de aller vanligste norske kvinnenavnene, men ble jevnt brukt gjennom 1900-tallet og var noe mer på moten i den tysk- og amerikanskpåvirkede etterkrigstiden på 1950- og 60-tallet. Det er lite brukt blant nyfødte i dag, men er godt kjent gjennom den hellige Barbara og barbromessen, og den nordiske kortformen Barbro har tradisjonelt vært vanligere i norsk navnebruk enn grunnformen.

Beslektede navn

• Barbro
• Babs
• Barba