Barbara

Opprinnelse

Barbara kommer fra gresk bárbaros ('fremmed, utlending'), opprinnelig brukt om folk som ikke snakket gresk og hvis tale lød som «bar-bar»; den latinske formen barbara er hunkjønnsformen av barbarus. Navnet ble båret av den hellige Barbara, en kristen jomfrumartyr som etter legenden led døden i senantikken, og spredte seg gjennom hennes helgenkult til hele det kristne Europa. Til Norden kom navnet i middelalderen, og den nordiske kortformen Barbro utviklet seg ved siden av den latinske grunnformen.

Betydning

'Den fremmede' eller 'utlendingen', av gresk bárbaros, opprinnelig om en som ikke snakket gresk.

Kulturelle referanser

Den hellige Barbara er en av de mest ærede kvinnelige helgenene i middelalderen og regnes som en av de fjorten nødhjelperne. Etter legenden ble hun stengt inne i et tårn av sin hedenske far og til slutt halshugget av ham fordi hun var blitt kristen; i folkefromheten ble hun særlig påkalt mot plutselig død, særlig lynnedslag, og betraktes som vernehelgen for artilleriet og for gruvearbeidere. I Norge ble festdagen hennes, barbromesse 4. desember, markert på nær alle primstaver, oftest med et kors eller et tre, et tegn som ble brukt om jomfruer. Et folkelig værvarsel fra Seljord sa at sola forsvant på barbromesse og først kom igjen på Lucia-natten. Den norske barneboks- og romanforfatteren Barbra Ring (1870–1955) bar en nær sideform av navnet.

Popularitet

Barbara har aldri vært blant de aller vanligste norske kvinnenavnene, men ble jevnt brukt gjennom 1900-tallet og var noe mer på moten i den tysk- og amerikanskpåvirkede etterkrigstiden på 1950- og 60-tallet. Det er lite brukt blant nyfødte i dag, men er godt kjent gjennom den hellige Barbara og barbromessen, og den nordiske kortformen Barbro har tradisjonelt vært vanligere i norsk navnebruk enn grunnformen.

Beslektede navn

• Barbro
• Babs
• Barba