Bernhard

Opprinnelse

Bernhard er et germansk mannsnavn sammensatt av bero/bern ('bjørn') og hardu ('hard, sterk, tapper'), altså 'sterk som en bjørn'. Navnet har vært kjent i Norge siden 1300-tallet og spredte seg med den kristne helgendyrkingen, særlig knyttet til den hellige Bernhard av Clairvaux. Det hører til den store familien av germanske bjørn-navn, sammen med kortformen Bernt og den romanske formen Bernardo, og ble på 1800-tallet styrket av en bredere tysk navnepåvirkning. Skrivemåtene Bernhardt og Bernhart forekommer også.

Betydning

'Bjørne-hard' eller 'sterk og tapper som en bjørn' — av germansk bero ('bjørn') og hardu ('hard, modig').

Kulturelle referanser

Juristen Bernhard Getz (1850–1901) regnes blant Norges fremste rettslærde gjennom tidene; han ble professor i rettsvitenskap alt som 25-åring, var landets første riksadvokat fra 1889 og ledet arbeidet med straffeprosessloven av 1887 og straffeloven av 1902, reformer som la vekt på humanitet og fikk gjennomslag også utenfor Norge. Forfatteren Bernhard Herre (1812–1849) er husket for En Jægers Erindringer, utgitt etter hans tidlige død og siden en klassiker i norsk naturlitteratur, der skogene rundt Christiania skildres med poetisk realisme. Navnets eldste forbilde er den hellige Bernhard av Clairvaux (1090–1153), en av cistercienserordenens viktigste skikkelser og en av middelalderens største mystikere. I den norske almanakken har Bernhard navnedag 20. august.

Popularitet

Bernhard hadde sin storhetstid på 1870-tallet, i samme periode som mange andre tyskklingende navn var på moten i Norge. Navnet fikk seinere en roligere bruk, men har holdt seg som en gjenkjennelig klassiker gjennom 1900-tallet og fått en mild fornyelse på 2000- og 2010-tallet, båret fram av interessen for solide, gammeldagse mannsnavn. Det lever videre side om side med kortformen Bernt og de øvrige bjørn-navnene.

Beslektede navn

• Bernt
• Bjørn
• Bernardo