Inger

Opprinnelse

Inger er en nordisk kortform som har vokst fram av de norrøne kvinnenavnene Ingiríðr (Ingrid) og Ingigerðr (Ingegjerd), begge med forleddet Ing- av gudenavnet Ingvi (Yngvi-Frøy), en eldgammel germansk fruktbarhetsgud. Den dansk-norske formen festnet seg som selvstendig navn alt i middelalderen og har siden vært i sammenhengende bruk i hele det dansk-norske området. Navnedagen er 26. februar.

Betydning

'Av Ing-slekten' — kortform der forleddet viser til guden Ingvi-Frøy, mens annetleddet er falt bort.

Kulturelle referanser

Lyrikeren Inger Hagerup (1905–1985), som debuterte med diktsamlingen «Jeg gikk meg vill i skogene» i 1939, regnes som en av Norges fremste 1900-tallsdiktere; barneversene hennes i samlingene «Så rart» (1950) og «Lille Persille» (1961) er blitt folkeeie — verset «Mauren» er blant de mest kjente i norsk barnelitteratur — og hun var aktiv i motstandsdiktningen under okkupasjonen. Sønnen Klaus Hagerup ble selv en kjent forfatter. Henrik Ibsens historiske skuespill «Fru Inger til Østråt» (1855) bygger på adelskvinnen Inger Ottesdatter Rømer av Austrått og hennes rolle i opprørstiden på 1500-tallet. Inger var et av de aller mest brukte kvinnenavnene i etterkrigstidens Norge, og svært mange kvinner født på 1940-, 50- og 60-tallet bærer det.

Popularitet

Klassiker som toppet på 1940-, 50- og 60-tallet og dermed bæres av mange voksne kvinner i dag, men som er sjelden blant nyfødte. Den korte, jordnære klangen plasserer Inger tydelig i etterkrigsgenerasjonen, og navnet inngår ofte i doble former som Inger Lise, Inger Marie og Inger Johanne.

Beslektede navn

• Ingerid
• Ingrid
• Inga