Magnus

Opprinnelse

Magnus kommer fra det latinske adjektivet magnus ('stor, mektig'). Det var opprinnelig et tilnavn — keiser Karl den store bar formen Carolus Magnus — før det ble tatt i bruk som selvstendig fornavn i Norden. Den norske kongen Magnus den gode (1024–1047), sønn av Olav den hellige, regnes som den som førte navnet inn i nordisk kongerekke; ifølge tradisjonen ble han oppkalt etter nettopp Karl den store. Gjennom middelalderen ble Magnus et utbredt kongenavn i Norge, belagt i en lang rekke norrøne kilder.

Betydning

'Stor' eller 'den mektige' — direkte av det latinske magnus. Betydningen er entydig og lite omstridt.

Kulturelle referanser

En rekke norske middelalderkonger bar navnet: Magnus den gode, Magnus Berrføtt (også kalt Magnus Barfot), Magnus Lagabøte — som ga landet den første samlede landsloven i 1274 — og Magnus Erlingsson. Den hellige Magnus Erlendsson, jarl av Orknøyene (ca. 1080–1117), er navnets klassiske helgen; han ble drept og senere helligkåret, og festdagen hans, Magnusmesse 16. april, er fremdeles Magnus' navnedag i den norske kalenderen. Til hans minne reiste brorsønnen, jarl Rognvald, Magnuskatedralen i Kirkwall fra 1137, der relikviene hans fortsatt er bevart. I moderne tid er sjakkstormesteren Magnus Carlsen (f. 1990) navnets mest internasjonalt kjente bærer; han ble verdensmester i 2013 og har den høyeste rangeringen som er målt i sjakkhistorien.

Popularitet

Magnus har vært en tidløs klassiker i Norge gjennom hele 1900-tallet og holdt seg blant de mest brukte tradisjonelle guttenavnene også inn på 2000-tallet, da det fikk fornyet styrke sammen med andre norrøne og historiske navn.

Beslektede navn

• Magne
• Mons
• Magnar