Magnar

Opprinnelse

Magnar er et nyere norsk mannsnavn, dannet på 1800-tallet (ifølge Store norske leksikon omkring 1855) ved å sette sammen førsteleddet magn ('makt, styrke, kraft') — kjent fra navn som Magnus, Magne og Magnhild — med endelsen -ar, som er vanlig i gamle norrøne mannsnavn som Gunnar, Einar og Ragnar. Navnet er altså ikke et ekte saganavn, men en bevisst nydanning fra den nasjonalromantiske perioden, da mange foreldre søkte navn med klassisk norrønt preg.

Betydning

'Mektig' eller 'sterk kriger' — førsteleddet magn betyr 'makt, styrke, kraft'; endelsen -ar er hentet fra norrøne mannsnavn som Gunnar og Einar, der -arr opprinnelig betyr 'kriger, hær'.

Kulturelle referanser

Navnets mest kjente bærer er skiskytteren Magnar Solberg (f. 1937) fra Soknedal, til daglig politimann i Trondheim, som vant individuelt olympisk gull både i Grenoble i 1968 og i Sapporo i 1972 — en sjelden bragd og blant de største i norsk skiskytings historie. En annen markant bærer er komponisten Magnar Åm (f. 1952), utdannet i Bergen og Stockholm og kjent for et personlig, åndelig tonespråk; han mottok Arne Nordheims komponistpris i 2009. Gjennom førsteleddet magn deler Magnar rot med en hel familie av norske navn — Magnus, Magne, Magnhild og Magny. Magnar har navnedag 29. mai.

Popularitet

Magnar hadde sin største utbredelse i Norge i første halvdel av 1900-tallet, med et tyngdepunkt omkring 1930-tallet, og bæres i dag oftest av eldre menn. Som mange av de norrønt klingende guttenavnene fra den nasjonalromantiske bølgen gis det sjelden til nyfødte i nyere tid, men det oppfattes fortsatt som et solid, tradisjonsrikt og utpreget norsk navn.

Beslektede navn

• Magne
• Magnus
• Magni