Margareta

Opprinnelse

Margareta kommer fra det greske ordet margarítēs ('perle'), via latin Margarita; det greske ordet er opprinnelig lånt inn fra et orientalsk språk, trolig persisk. Navnet har vært kjent i Norge fra 1000-tallet og hører til en av de aller største navnefamiliene i nordisk navnetradisjon. Av Margareta er det utviklet en lang rekke nordiske former, blant dem Margrete, Margit, Marit, Marte og Grete. I norsk bruk er Margareta den lærde, latinske grunnformen, mens de avstumpede formene er blitt de vanlige hverdagsnavnene. Margareta deler navnedag 20. juli med Margit og Marit.

Betydning

'Perle' — av gresk margarítēs. Betydningen er entydig og lite omstridt; den knytter navnet til perlen som bilde på noe kostbart og rent, ikke til en personlig egenskap.

Kulturelle referanser

Navnedagen 20. juli går tilbake på den hellige Margareta av Antiokia, som ifølge tradisjonen levde omkring 275–290 og ble en av middelalderens mest dyrkede helgener; hun ble regnet som vernehelgen for fødende kvinner, og dagen ble på primstaven kalt «Marit vassause» og var et gammelt merke i den norske bondekalenderen. Navnets mektigste historiske bærer er dronning Margrete I (1353–1412), som var Norges dronning og i 1397 grunnla Kalmarunionen og dermed forente de nordiske rikene under én krone; hun regnes som en av de fremste statsbyggerne i nordisk middelalder. I Norge har Margareta i nyere tid mest vært brukt som mellomnavn, mens dåpsbarn oftere har fått de norske formene Margrete, Margit eller Marit.

Popularitet

Margareta har vært kjent i Norge i nær tusen år, men i nyere tid har den lærde grunnformen vært langt mindre brukt enn de avstumpede norske variantene. Mellom 1900 og 2017 hadde omkring 100 norskfødte kvinner Margareta som fornavn, og av disse bar de aller fleste navnet som sitt andre fornavn. Margareta oppfattes i dag som en klassisk, høytidelig form med en kongelig, tradisjonsrik klang.

Beslektede navn

• Margarete
• Margit
• Marit