Cato

Opprinnelse

Cato kommer fra latin Cato, opprinnelig et romersk slektsnavn (cognomen) avledet av adjektivet catus ('skarpsindig, klok, kløktig'). Navnet ble båret av to av den romerske republikkens mest kjente statsmenn, og kom inn i nordisk navnebruk i nyere tid som et lærd, klassisk lånenavn, særlig fra 1800-tallet, da klassisk dannelse stod sterkt. I Norge skrives navnet vanligvis Cato, men formene Caton og Kato forekommer også. Den korte, klangfulle formen har holdt seg som et sjeldent, men gjenkjennelig mannsnavn.

Betydning

'Den skarpsindige' eller 'den kloke' — av det latinske adjektivet catus ('skarpsindig'). Betydningen er knyttet til klokskap og kløkt, slik den ble forbundet med de romerske statsmennene som bar navnet.

Kulturelle referanser

Cato den eldre (234–149 f.Kr.) var en romersk statsmann og forfatter, kjent for sin strenge moralisme og sin kompromissløse motstand mot Karthago, som han etter tradisjonen avsluttet alle taler med å kreve ødelagt («Carthago delenda est»). Hans oldebarn Cato den yngre (95–46 f.Kr.) var stoiker og republikaner, og tok sitt eget liv heller enn å underkaste seg Julius Caesar — et forbilde på prinsippfasthet for ettertiden. Norges mest kjente bærer er paraidrettsutøveren Cato Zahl Pedersen (f. 1959 i Drøbak), som mistet den ene armen og deler av den andre i en ulykke som fjortenåring, men vant til sammen tretten gull i Paralympics mellom 1980 og 1994 i alpint, langrenn og friidrett, og i 1994 gikk på ski til Sydpolen. I den norske almanakken har Cato navnedag 27. mai.

Popularitet

Cato har aldri vært noe vanlig navn i Norge, men har holdt seg som et sjeldent valg med en lærd, klassisk-romersk klang gjennom hele 1900-tallet. Den uvanlige opprinnelsen gir navnet en distinkt identitet, og det skiller seg ut blant de nordiske og bibelske navnene som ellers dominerer. Det bæres i dag spredt på tvers av generasjoner uten å ha vært utpreget motepreget.

Beslektede navn

• Catonius
• Caton
• Cati