Dagmar

Opprinnelse

Dagmar er opprinnelig et dansk kvinnenavn med opphav i det slaviske navnet Dragomira, avledet av mannsnavnet Drago-mir, der forleddet betyr 'kjær' og etterleddet 'fred'. I Danmark ble navnet folkeetymologisk omtolket til Dag-mar, der forleddet ble oppfattet som dagr ('dag') og etterleddet som gammeldansk már ('møy, ung kvinne'). Det er denne nordiske tolkningen som har gjort Dagmar til et tilsynelatende norrønt Dag-navn ved siden av Dagny, Dagrun og Dagfrid. Navnet fikk fornyet bruk under den nordiske navnerenessansen på 1800-tallet.

Betydning

'Dagens møy' eller 'dagslyset' i nordisk tolkning — egentlig av slavisk Dragomira ('kjær' + 'fred'). Opprinnelsen er dermed sammensatt, og flere tolkninger forekommer.

Kulturelle referanser

Navnets klassiske skikkelse er dronning Dagmar av Danmark (død 1212), av bøhmisk kongeætt og første hustru til kong Valdemar Seier; hun ble husket som mild og folkekjær og er besunget i flere danske folkeviser, særlig «Dronning Dagmars død». Det var i stor grad hennes ettermæle som løftet navnet fram igjen under 1800-tallets navnerenessanse. Blant norske bærere er Dagmar Lahlum (1922–1999) fra Eidsvoll, som under andre verdenskrig var knyttet til motstandsmiljøet i Oslo og uoffisielt ble vervet til britisk etterretning (MI5) gjennom dobbeltagenten Eddie Chapman; først etter hennes død ble arbeidet hennes for de allierte kjent, etter at hun i etterkrigsårene urettmessig var blitt stemplet som «tyskertøs».

Popularitet

Dagmar opplevde et sterkt oppsving i siste halvdel av 1800-tallet og var mest brukt i perioden 1900–1904, da det først bredte seg i Kristiania før det nådde resten av landet. Det har siden vært et tradisjonelt, borgerlig navn som bæres av mange kvinner født i første halvdel av 1900-tallet. Navnedagen 27. september deles med Dagrun.

Beslektede navn

• Dagny
• Dagrun
• Dagfrid