Lars

Opprinnelse

Lars er en nordisk kortform av Laurentius, fra latin Laurentius — egentlig 'mannen fra Laurentum', en gammel by sør for Roma som var kjent for sine laurbærlunder. Den korte formen oppstod i middelalderen og er en av de mest karakteristisk skandinaviske helgennavnsformene; i dagligtale fortrengte den etter hvert de lengre variantene Laurentius og Laurits. Navnet kom til Norge med kristningen og dyrkingen av den hellige Laurentius, og var i bruk over hele landet allerede i seinmiddelalderen.

Betydning

'Mannen fra Laurentum', i utvidet tyding 'den laurbærkronede' — en nordisk kortform av Laurentius.

Kulturelle referanser

Den hellige Laurentius (død 258) er navnets klassiske helgen — en romersk diakon som etter legenden ble brent til døde på en glødende rist etter at han hadde delt ut kirkens skatter til de fattige. Festdagen hans, 10. august, heter på norsk larsok eller larsmesse og var en viktig merkedag: var været tørt på larsok, ventet man tørr høst, og primstaven merket dagen med en rist. Meteorsvermen perseidene, sterkest rundt 10.–13. august, har siden middelalderen vært kalt 'Laurentius' tårer'. Blant kjente norske bærere er forfatteren Lars Saabye Christensen (f. 1953), som fikk Nordisk råds litteraturpris for Halvbroren (2001); villmarkseventyreren Lars Monsen (f. 1963), kjent fra TV-serier som «Ingen grenser»; og Lars Korvald (1916–2006), Norges første statsminister fra Kristelig Folkeparti.

Popularitet

Lars er en tidløs klassiker som var blant de aller vanligste norske guttenavnene gjennom hele 1900-tallet, med en topp omkring midten av århundret. Navnet har holdt seg godt også i nyere tid og regnes som et trygt, tradisjonelt valg.

Beslektede navn

• Laurits
• Laurentius
• Lasse