Lorents

Opprinnelse

Lorents er en variant av Laurentius som er kommet inn i norsk gjennom tysk — en eldre tysk skriftform av det latinske helgennavnet Laurentius, egentlig 'mannen fra Laurentum', en by sør for Roma kjent for sine laurbærlunder. Formen festet seg i norsk navneskikk i nyere tid og var på 1800-tallet især brukt i Nord-Trøndelag. Lorents hører til den vidt forgreinede Laurentius-familien sammen med Lars, Laurits, Lorentz, Lorenz og de sammentrekte trønderformene Lorns og Lornts.

Betydning

'Mannen fra Laurentum', i utvidet tyding 'den laurbærkronede' — en tysk-latinsk variant av Laurentius og dermed nært beslektet med Lars.

Kulturelle referanser

Navnets klassiske helgen er den hellige Laurentius (død 258), en romersk diakon som etter legenden ble brent til døde på en glødende rist etter at han hadde delt ut kirkens skatter til de fattige; navnedagen 10. august heter på norsk larsok og deles med Lars og Lasse. Blant norske bærere er kunstneren Lorents Aage Nagelhus (f. 1935) fra Overhalla, maler og grafiker og mangeårig lærerutdanner i Trondheim, som debuterte på Statens kunstutstilling (Høstutstillingen) i 1980. En langt eldre bærer er gullsmeden Lorents Andersen (død 1722), regnet som den første kjente filigransarbeideren i Norge, som i 1703 fikk privilegium som eneste filigransmed i Christiania.

Popularitet

Lorents var aldri noe utbredt navn på landsbasis, men hadde et tydelig tyngdepunkt i Trøndelag, og særlig i Nord-Trøndelag, der formen sammen med Lorns og Lornts var klart vanligst på 1800-tallet. Bruken har gått tilbake gjennom 1900-tallet, og navnet gis sjelden til nyfødte i dag; det bæres oftest av eldre menn og oppfattes som et stødig, tradisjonsrikt trøndersk navn med tysk-latinsk rot.

Beslektede navn

• Lars
• Laurits
• Lorenz