Luna

Opprinnelse

Luna kommer fra latin luna ('måne'). I romersk mytologi er Luna selve månegudinnen, motstykket til den greske Selene, og navnet ligger også bak ord som 'lunatisk', fra den gamle forestillingen om at månen kunne påvirke sinnet. Som fornavn er Luna et moderne innslag i den norske navneskatten, men det er eldre enn mange tror: den første registrerte bæreren i Norge var Luna Borchgrevink, født i Moss i 1860. Navnet hører til en liten gruppe himmellegeme-navn og brukes side om side med den islandsk-pregede skrivemåten Lúna.

Betydning

'Måne' — av latin luna, opprinnelig navnet på den romerske månegudinnen.

Kulturelle referanser

Den romerske månegudinnen Luna ble dyrket i Roma og fremstilt med en halvmåne over pannen, ofte i en vogn over nattehimmelen — et bilde som har gitt navnet en drømmende, poetisk klang. I norsk litteratur er ordet løftet fram i Agnar Mykles roman «Lasso rundt fru Luna» (1954), en av etterkrigstidens mest omtalte og omstridte bøker. Den første registrerte norske bæreren av selve navnet var Luna Borchgrevink, født i Moss i 1860, som drev strikkeforretning i Kristiania omkring år 1900. I nyere populærkultur er skikkelsen Luna Lovegood i J.K. Rowlings Harry Potter-bøker med på å holde navnet levende blant unge. Luna har navnedag 13. desember.

Popularitet

Luna har hatt en eksplosiv oppgang i Norge på 2000- og 2010-tallet og er blant de mest populære moderne jentenavnene; en periode lå det blant de femti vanligste navnene til nyfødte jenter. Den korte, vokalrike tostavelsesformen med klassisk latinsk rot passer godt med en bred internasjonal mote for myke, lett uttalte jentenavn, og navnet oppfattes tydelig som et samtidsvalg snarere enn et arvet tradisjonsnavn.

Beslektede navn

• Lunna
• Luine
• Lúna